REFLEKSJONER RUND FERIEN

Passet – sier kvinnen bak skranken. Stemmen er offisiell og stram. Klokken er nesten 24, en vannlig ankomsttid for lavpris flyselskapene til Syden. Jeg er trøtt og bekymret. Viser frem mitt norske pass.

-         Due r født I Bulgaria. Hvor er det bulgarske passet ditt? - spør kvinnen med en truende stemme. Ansatte skal motkjempe kriminalitet og de bruker all sin makt for å få tak i de kriminelle. Jeg er ikke en av dem, men kanskje havner blant kriminelle i fjølge bulgarske lov som har utviklet seg i en retning hvor jeg ikke har så mye kjennskap til.

-         Jeg har ikke bulgarsk pass- svarer jeg med svak stemme. Kanskje det er ulovlig å ikke ha gjort noe.

-         Jeg er bosatt i Norge og vil ikke ha bulgarsk pass.

-         Du må ha – nesten roper kvinnen, blir sur av en grunn jeg ikke skjønner og henter sjefen sin. Nå blir jeg skremt. Hva har jeg gjort eller ikke gjort?....

Jeg venter tålmodig, men køen bak meg begynner å uroe seg. Alle skal på ferie tross alt. Velfortjent ferie etter et helt år hard arbeid og en kald, mørk vinter i Norge.

Neste halv timen er et mareritt. Med mange skumle og uhøflige uttalelser som jeg ikke skjønner helt. Jeg har forandret meg selv etter 11 år I Norge. Endelig får jeg stempel i passet

mitt og får lov til å gå ut. Sånn starter ferien min i Bulgaria. Hjemlandet – som alle mine norske beskjente sier, men ikke jeg. Jeg er et menneske uten land.

Det er ikke mulig- sier de som hører den påstanden. Alle mennesker har jo et land de bor i. Det stemmer. Per definisjon er det Norge som jeg bor i. Her er hjemmet mitt. Men har Norge blitt et hjemland for meg? Er Bulgaria hjemlandet mitt? Jeg har ingenting der. Jo, røttene mine. Men dette er fortid. Jeg og hjemlandet mitt har vokst opp fra hverandre. Jeg skjønner språket, leser i avisene, men jeg tilhører ikke der.

Per definisjon har jeg ingen problem. Jeg har norsk statsborgerskap, jobb jeg trives med, hjem, barna mine. Alt er på plass i den materielle verdenen. Men innerst i meg hvor tilhørighetsfølelsen ligger, det er tomt. Jeg er fremmed overalt.

Neste dag reiser jeg på egen hånd til Albena.    Det har jeg ordnet selv og har funnet gunstlig tilbud. Det er fordelen å være flerspråklig. Nå er det bare å nytte ferien og bade i havet, spise god mat. Alene igjen. Går til de restaurantene hvor de serverer norsk kjøkken, snakker til andre nordmenn som jeg treffer, men jeg er ikke en av dem. Noen høflige setninger og jeg får aldri se dem igjen. Ja vel. Mye er skrevet om de norske. Hvor kalde er de, avvisende, og kommuniserer og åpner seg bare når de er fulle. Ja, det har jeg opplevd, men det er dem jeg har som mine nåværende landsmenn. Det er dem jeg forventer å bli integrert til og finne venner blant.

Det var ikke kjærligheten som brakk meg til Norge, men kjærlighet har jeg opplevd her. Og et godt vennskap ble det.

Så tross all redselen og avholdenheten som dere kjære norske landsmenn har vist til meg – jeg er glad i dere. Det er dere jeg deler hverdagen min med. Jeg har lært å kjenne dere og har akseptert deres gode og ikke gode vanner og nasjonale strek. Jeg har savnet dere under ferieoppholdet mitt og har gledet meg når flyet landet på Gardermoen.

Jeg har kommet hjem.

Отпечатано с любезното съгласие на автора

Най кратък виц: 'Един български джентълмен....'

Някой казал че: 'където има един българин има поне две мнения, а където има двама българи има поне три партии'